FyrJul….

Jeg har feiret jul på et fyr. Det har vært storm. Og regn. Og sol. To mennesker som liker regn og vind og hverandre. En hund som ikke liker regn og vind så godt. Frøya liker hverandre godt. Denne jula har vært min til nå fineste jul.

Vi pakket bilen full av gaver og mat. Jeg husker at jeg gledet meg mest av alt til å komme bort litt. Huset som inneholder BenteBo minner mer enn noensinne om et ganske slitent hospits. Jula er ikke enkel for alle.
Jeg har tusen ord og meninger om LAR behandling.(LegmiddelAssistertRehabilitering.)
Ikke nå. Ikke her. Kanskje aldri. Jeg tror ikke det virker.
Hverken LAR. Eller ordene mine.
Iallfall drar vi tre avgårde med bilen pakket til Fyr-jul. En uke mellom himmel og hav. Jeg husker at jeg var glad da vi kjørte.

Fyret er ikke glamorøst. Vi har leid fyrmester-assistent hybelen. Den er enkel. Litt for liten seng. Ikke ny og trendy. Vi har vært der før. Vi vet hvordan det er. Vi kommer igjen.
Under stue-bordet ligger en mappe med presseklipp som omhandler fyret og området rundt. Jeg leser om ti mennesker som druknet utenfor Sirevåg. På slutten av atten-hundre-tallet. De har fått sin egen sang. Historien forteller om for mye å drikke. Om Storm. Om rop etter hjelp i over en time. Jeg leser denne historien hver gang jeg er på fyret. Den blir i meg. Jeg kjenner hvor lik jeg er GammelTante som er død nå. Hun likte også de frykteligste historiene. Hun fortalte om tuberkulose og en kjent morder på tettstedet der hun kom fra. Jeg mener hun jobbet sammen med ham. Jeg innser plutselig at akkurat det kan jeg ha diktet. Hvor mye diktet egentlig hun?
Tragedien ved Sirevåg er helt sann. Jeg leser sakte gjennom navnene til dem som ikke ble funnet. De jobbet som Dreng og Fisker. Og Pike.
Vi spiller Backgammon. Og leser bøker. Jeg leser Linn Ullmanns bok «Det dyrebare» . Jeg synes den er fantastisk. Den sitter i meg fremdeles. Jeg lurer på om hun skriver like godt bestandig? Har hun lært det? Øvd seg? Vi spiser.  Og er ute i det mange synes er dårlig vær. Jeg kan se at Kjæresten min fryder seg. Jeg kan se at han har gått i vind før.

Vi besøker Varhaug gamle kirkegård. Den er nok den vakreste kirkegården jeg har besøkt. Jeg tenker at jeg vil begraves her.Er det lettere å miste noen som begraves her? Bedre å minnes den du savner ? Kanskje havet og himmelen gjør tapet mindre? Jeg tror ikke på noe etterpå. Jeg tror vi dør. Ferdig. Likevel er tanken fin? Utsikt mot evigheten.

På Jæren er gresset grønt fremdeles. Sauene går ute. DigerSauer. De er nok fornøyd. Jeg vet ikke helt hvordan fornøyde sauer ser ut. Min saue-fordom er at sauer liker seg bedre ute enn inne i sauefjøset. Jeg deler tanken med Frøya. Hun er uenig. Hun mener vinden er for kraftig og kald. Hvis hun hadde vært sau. Ville hun vært inne. Sier Frøya. Jeg tenker at vi alle har våre fordommer basert på hva vi liker godt selv. Eller dårlig.
Nå?
Er vi hjemme i BenteBo. Jeg har sovet en natt i senga vår. Det er den beste senga. Jeg har sovet godt. Huset kjennes roligere. Vi venter på et helt nytt år. Jeg vet ingenting om det nye året. Jeg tror nok det blir fint. Jeg gleder meg til våren. Og hageliv. Og GisleKjæreste som skal ha jobb. Vi skal ha nytt sted vi kan bo i. Med litt bedre plass. Og et ekte kjøkken. Jeg har vært glad i BenteBo. Jeg synes ikke det er så lenge siden Frøya og jeg flyttet inn. Den gangen jeg avkreftet at Frøya spiser møbler.
Jeg tenker tusen tanker. Jeg er mest takknemlig for denne jula. Jeg tenker at en takknemlig tanke lager enda en og enda en.
Jeg kan når som helst inviteres på FyrFerie. Faktisk kan jeg når som helst inviteres på Fyr.

Vann-løs igjen …

Inatt kom Kaldt.
Kommunen har gravd et hull i veien. Forrige uke tror jeg de begynte. De har gravd bort jord og grus. Helt ned til rørene. Idag våknet vi til kraner uten vann. Jeg har jo bodd i båt Denne situasjonen er jo slett ikke ny for meg. Det aller første innlegget på Hm .. handler om vann.
Jeg sender en sms til han som eier huset:
God morgen. Vi har ikke vann.
Jeg kjenner at jeg liker å gi fra meg ansvaret.
Jeg laget kaffe til Gisle. Vi har en flaske med Farris i kjøleskapet. Det er ikke ideelt å begynne dagen med tomme vannkraner og minusgrader. Frøya piper . Hun insisterer på at hun må ut. En ulykke kommer sjelden alene. Tenker jeg. Ser på klokka. 0615. Gisle tar Frøya med seg ut. De kommer inn når kaffen er smakt på. Jeg dusjer på jobb. Sier Gisle. Pakker sekk. Kysser meg. Og er borte.

Jeg har jobbet to dager denne uka. Kjente at kroppen begynte å hviske ta det med ro. Jeg er snart førti år. Har vært syk over halvparten. Kanskje egentlig nesten hele livet mitt. Jeg har lært meg å høre. Når kroppen hvisker Ta det ro. Gjør jeg det. Jeg sendte melding til skolen. Denne uka har jeg jobba nok. Er nok klar neste uke. Den meldingen sendte jeg på onsdag, Vet at dette er en god løsning. Da slipper jeg si nei. Jeg vet at jeg noen ganger sier ja. Når jeg egentlig vet at jeg skal si nei.

Nå?
Skal jeg kose meg med sjakk. Og glede meg til vannet kommer tilbake. Jeg har ull på meg. Fra topp til tå. Frøya sover i sofaen. Jeg tror hun føler seg litt bedre. Jeg føler meg ganske bra. Jeg tenker endel på om det er altfor kaldt til å sykle. Når jeg ser på bildene mine. Kan jeg se at jeg innerst inne er glad i Kulda.

La kasserolla….

Lørdag. Ukene fyke avgårde. Jeg føler meg i god form. Kroppen min liker det milde høstværet. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en så frisk høst. Jeg kjenner at det ikke er noen selvfølge. Jeg sender en takk. Til Gud? Hvorfor har jeg behov for å takke noen?
For dem som har fulgt med: Gryta kom ikke hjem på torsdag. Jeg gikk ned for å hente den. Noen jeg ikke har snakket med før forklarte meg noe jeg ikke forsto. Jeg ble litt sur. Dro hjem uten gryte. Fredag jobbet jeg. Jeg tar bussen til jobb. Jeg jobber i fem timer. De jobber med å male mye grønt. Vi snakker om at det ikke er så fint å le av noen. De jobber med ting vi ikke er ferdig med. De har en uke-prøve. Vi sier takk for idag. God helg. Jeg tar bussen hjem. Når jeg kommer til sentrum er det bussbytte. Jeg treffer damen som tok imot suppa på onsdag. Jeg sier litt surt hei. Tross alt: Jeg lager suppe. De stjeler gryta. Hun ber meg stoppe. Jeg stopper. Hun ber om unnskyldning. Misundertanding. Kom og hente gryta sier hun. Den er vasket og ren. Tusen takk for god suppe. Selvfølgelig sier hun dette på RomEngelsk. SuppeGryte heter La kassarolla. Jeg er usikker på om jeg har skrevet det rett.
Jeg kan ikke idag. Sier jeg. Fremdeles litt snurt. Jeg kan egentlig. Jeg har bare ikke lyst. Jeg er sliten etter lang uke. Jeg har gledet meg til å sykle med Frøya. Etterpå gå hjem og se på netflix. Jeg kan hente LaKasserolla på mandag. Sier jeg. Fint. sier hun. I am sorry. Sier hun. Vi ser på hverandre. Hun sitter på bakken. Hun klarer seg mye bedre enn jeg ville gjort ute. Vi smiler til hverandre. Monday. sier vi. Jeg iler videre til livet mitt. Med varm seng,sykkel og netflix.

Nå?

Har jeg sovet litt lenger enn jeg pleier. Gisle baker brød til Lørdagsfrokost. Jeg har lånt hans badekåpe. Den jeg kjøpte da han lå på sykehuset. Den gangen det gikk bra. Jeg skal en tur i hagen idag. I kveld skal jeg høre på Bjørn Eidsvåg. Denne dagen har jeg mange til å være takknemlig for.

Jeg kjenner at LiteRauseBente som lager sure miner over en brukt gryte. Kan ta seg en tur i skogen.
God helg.

Motstand?

Oslo 2013 og Kristiania 1889. Foto  Jan T. Espedal. Maleri Kristian Krogh.

Jeg lagde suppe igår. Onsdag er suppedagen. Suppa har ofte kylling i seg. Og litt grønnsaker. Igår var det mest gulrot og løk og kylling. En pose med potetstappe. Litt salt og pepper. Chili varmer godt. Jeg skreller og hakker og smaker. Kaster skrell og kyllingbein i kompost-bøtta. På den måte er suppeprosjektet med til hagen. Komposten blir til jord. Til våren er kompostjorda flott for hagen.
Igår kjente jeg på Motstand. Jeg begynte å tenke at det bare er tull å lage suppe til noen som bor under en bro. Jeg begynte å hisse meg litt opp for en gryte. Den ble borte ifjor. Jeg kan ikke drive og gi bort gryter. Sa jeg høyt til Gisle som egentlig har influensa. Jeg husker ikke hva Gisle sa. Jeg var litt for opptatt med å lage meg Gode Grunner til å slutte med suppelevering. Litt før på dagen hadde jeg kjøpt en brukt gryte. Den er stor og kostet hundre kroner. Den kan brukes på bålet. Husker jeg at jeg tenkte da jeg fant den. Romfolket har ikke kjøkken under broa. De har bål. Når jeg står og tenker tanker om at ingenting er noen vits. Handler det mer om meg som er sliten og ikke har lyst til å ut i regnet. Jeg har lyst til å se på tv under teppet. Jeg vet at jeg har avtalt å komme. Jeg er en som holder avtaler. Jeg tenker at neste onsdag er det ikke sikkert jeg gidder. Jeg tar på lua og bærer suppa i bilen. Lokket er tapet på med maskering-tape. Jeg kjører ned. Ved broa ser jeg to unge gutter. Jeg ser at de har fått bålet skikkelig igang. Jeg kjenner ikke de to guttene. Jeg går ut av bilen. Spør om de vil ha suppe. De snakker ikke engelsk. En av de voksne damene roper til meg. Hun er helt nede ved broa. Food? Roper hun. Jeg har snakket med henne mange ganger. Jeg er lei meg for at jeg ikke husker hva hun heter. Hun har spist suppa mi før. Jeg har ikke lyst til å gå ned med gryta selv. Det er kjempebratt. Gryta er stor og varm. Damen roper til guttene.  Den ene tar i mot. Han sier Thank You. Han kommer seg ned den bratte skråningen. Thank you,sister roper damen som har et navn jeg ikke husker. Jeg sier at jeg kommer og henter gryta imorgen. Samme tid samme sted.
Jeg kjører hjem. På veien hjem er jeg innom butikken en snartur. Jeg vet at jeg kommer til å lage suppe neste onsdag også.

Idag er det torsdag.
Da jeg var på vei til VikarJobb fikk jeg en melding:
«Har forstått det sånn at du har litt kontakt med romfolket. Trenger de tøy?
Jeg svarte:
«De trenger varme klær,sko og tepper..»
Jeg kjente at meldingen ga meg håp. Jeg ringte til den som sendte meldingen. Og sa takk. Hun spurte hvorfor? For omtanken din for romfolket, For at du ser at det er folk som du og jeg. Det er mange som glemmer det. Jeg kjenner tanker om at jeg også noen ganger glemmer det. Vi småprater litt. Og blir enige om at jeg plukker opp en sekk med en dyne og noen varme gensere i.
Når jeg sitter på bussen som kjører meg til VikarJobb er jeg RoligGlad.
Nå?
Er kvelden kommet. Jeg skal snart plukke opp en sekk med varme i. Og en tom suppe-gryte. Den skal nok fylles igjen.
Neste onsdag er SuppeOnsdag

Rapport fra Inni Krepseskallet…

Det har blitt helg. Uka har vært full av mange ting jeg liker og noen ting jeg ikke liker.
Jeg liker høsten som er mild og snill og vakker helt til en god uke inni november. Jeg liker å ha krefter til skolejobbing. Jeg er innom flere trinn. Vi snakker om Door og Window og Ytringsfrihet og Tro Og Kors og Hijab. Vi spiller Kanonball. Jeg kjenner at det er lett for meg å legge bort Vanskelig på jobb.  Jeg elsker den nye sykkelen. Med ekstra krefter som hjelper meg med bakkene og tar meg med på tur til hagen med kropp som orker å gjøre hagearbeid. Frøya løper stolt ved siden av. Hun blir stilig og slank og veltrent og sikker. Jeg blir gladere og får være mye ute. Vanskelig tar nesten ikke plass.
Jeg koker suppe. Gisle hjelper til med skrelling. Jeg er glad for hjelp. Takknemlig for at han ikke snakker om bortkasta og luringer. Jeg leverer suppa til dem som bor under brua i en by der ingen vil ha dem. De viser meg stolt strikkeprosjektene sine. Vi selger ikke mye. Sier de. Kanskje du kjenner noen som vil kjøpe? Mennene strikker ikke. De håper snøen kommer. Vi kan måke snø. Sier de.Og stamper med sommerskoa sine. Jeg tenker at de skoa ikke holder hvis snøen kommer. Jeg sier ingenting. Jeg kjenner gråten som handler om meg lure like bak øynene.
Jeg liker ikke å få Advokatbrev. Om arv. Og møter. Tanker jeg trodde jeg hadde tenkt  ferdig. Er tilbake. Minner jeg ikke får tak i. Bruddstykker.
Jeg blir liten. Jeg lager et krepseskall rundt meg. Jeg vil se serier på Netflix. Jeg vil sitte for meg selv. Med Pc og øreklokker. Jeg tenker at når møtet er ferdig. Da skal jeg være voksen igjen.
Nå?
Er det fredag. Jeg hører at Bjørn E o Kurt N  synger at det tar dager og år før man får seg på rett kjøl igjen. Jeg tenker at det ikke trenger å ta så lang tid? Det kan vel at en ukes tid eller to også?
Gisle lager vegetar-pizza og er rolig og ser på meg. Jeg spør hva han ser på? Jeg har ikke sint stemme. Jeg er ikke sint. Jeg ser på deg. Sier han. Jeg  kjenner tårer bak øynene et sted. Jeg kryper inn i Krepseskallet.
Imorgen? Finnes det en annen dag til meg.

Bekjennelser fra en suppekoker…

Igår var vi i i Arendal. Vi dro for å se en teaterforestilling. Vi koste oss på ute-kafé før forstillingen. Vi lo og koste under forstillingen. Noen ganger kan amatør teater være veldig middels. Denne gangen var det helt strålende. Etterpå spiste vi på Indisk restaurant.
Nydelig mat. God stemning. Vi snakket om at vi føltes oss heldige. Vi snakket om andre ting også.

Da vi skulle gå til byen så jeg noen jeg kjenner. Hun satt med koppen sin. Inni masse klær.
Lily. Som har sønnen og datteren sin hjemme i Romania.
Hallo. Sier jeg. Er du her?
Ja. Sier Lilly. Det er så mange i Kristiansand.  Jeg tar bussen om morgenen. Sitter her hele dagen. Og reiser hjem til under brua om kvelden.
Jeg kjenner at hun er kald på fingrene. Jeg blir helt stiv av å stå bøyd. Jeg forteller at jeg har avtalt at jeg skal komme med suppe og brød. På onsdag. Vi putter penger i koppen hennes. Og går. Jeg kommer på nå,at vi kunne spurt om hun ville kjøre hjem med oss.
Vi kjørte hjem. Jeg husker at jeg hadde dårlig samvittighet for Frøya som måtte være så lenge alene.

Jeg snakket med FrelsesArmeKari på fredag. Hun forteller at rom-folket har plukket et tonn bær i høst. Et tonn bær. Jeg vet at de har strikkeprosjekt. Kari sier at de som selger strikketingene sine,får inn litt mer penger enn dem som bare har en kopp. Jeg spør hva hun trenger. Ulltepper. Svarer hun. Og forklarer at noen sover rett på bakken. Det er kaldt selv om ikke minusgradene er kommet. Ikke enda. Så fint at du vil lage suppe. Stråler hun. Og jubler nesten når jeg sier at jeg pleier å ha med litt brød også. Jeg tenker inni meg at jeg har tynn ull jeg kan gi bort. Godt helt inntil kroppen.

Dette er dusj-bua. Jeg tok bildet i januar i fjor. Her er er en dusj. En  smal gang. Et lite rom. Her skal det ikke soves. Det skal dusjes her. Jeg tror det har blitt lov å gå på strikkekurs her også.

De to beste på fjellet.

Noen ganger tenker jeg at jeg har altfor lite. Vi eier nesten ingenting. Vi leier BitteLilleBenteBo.
Idag kjenner jeg meg rik.

Aldri helt fornøyd?

Her går vi forbi nesten hver morgen..

Jeg liker så godt å få ting til. Orke mye.
Jeg passer ikke til å ha MS. Tenkte jeg da jeg stod opp idag. Det er så mange ting jeg har lyst til å orke. Jeg syntes skikkelig synd på meg selv en stund. Jeg lagde en liste over ting jeg har lyst til å gjøre. Jeg gråt nesten. Frøya ville trøste. Jeg strøk henne på de myke ørene. Og tenkte litt . Det er egentlig ingen som passer til å ha MS. Dessuten er jeg mye friskere enn de trodde jeg skulle være den gangen for seksten år siden. Klokka halv tolv var jeg ferdig med å syte. Jeg tok meg en runde med støvsuger og vaskefille. BenteBo er noen ganger litt for lite. Når jeg gjør reint er det akkurat passe stort.

Plutselig savner jeg snøen. Og Frost. Og skiturer.
Kanskje jeg aldri egentlig blir helt fornøyd? Jeg syter når det er for kaldt. Vondt. Uler jeg når det blir blå grader. Jeg liker å være flink. Hvisker jeg gråtkvalt. Når MS har tatt seg en tur bort med de aller fleste kreftene mine. Verden blir så liten. Forklarer jeg litt skamfullt hvis noen spør hvordan det føles å være MS-rammet.
Hvor streng skal du egentlig være med deg selv?
Spør VoksneBente.
Streng! Svarer LilleBente ogTøffeBente i kor.
De mener jeg skal skrive en liste over alle de fine tingene i dagen min . Jeg er lei av lister. Sier VoksneBente surt.

Nå?
Tenker jeg at det lukter grønnsåpe og Ajax. Jeg skal sette på kaffe. Jeg tror det har begynt å regne. Jeg har ikke laget en liste. Over ting jeg har gjort idag. Jeg skal ta et oppgjør med AldriFornøydeBente. Hun kan godt minnes på ting jeg faktisk får til. Og at hvis jeg gjør mitt beste. Er det godt nok.

Om HjelpemiddelTanker og København-tur

Nytt familiemedlem.

Det er Lørdag. Jeg har ikke jobbet denne uka. Noen uker er friskere enn andre. Denne uka har ikke vært den friskeste i mitt liv. Ikke den sykeste heller.
Jeg har kjøpt en elektrisk sykkel. Hun har ikke fått noe navn enda. Når jeg syklet før. Kjente jeg meg skikkelig Sliten. Sånn er MS. Vi kan se spreke ut. Inni lever Slitenheten. Når jeg syklet på den vanlige sykkelen til Hagen. Orket jeg ikke gjøre hagearbeid. Så skrotet jeg Blå-bilen. Min venn og allierte Blå-bilen var gammel og mett av dage. Jeg tar bussen til jobb. Koser meg på bussen med kaffe og radio. Jeg tar bussen til hvorsomhelst egentlig. Jeg kjente at jeg savnet Friheten Blå-bilen gav meg. Jeg har tenkt og spart. Denne uka har ikke vært den friskeste uka. Det ble i denne uka jeg kjøpte elektrisk sykkel.

Da jeg var ung og frisk syklet jeg mye. Jeg syklet til 30 km  to ganger i uka for å stelle hest. Jeg syklet til skolen. Jeg syklet til venner. Jeg syklet tur sammen med venner. Jeg har bestandig vært glad i å sykle. Når jeg sykler på det nye vidunderet. Kjennes det ut som .. Før? Før jeg ble syk? Før jeg ble gammel? Jeg sykler ikke fort. Frøya er med. Hunder skal ikke galoppere avgårde. De skal trave. Jeg har hjelm. Den er ikke stilig. Frøya og jeg oppdager at turen til hagen kan varieres. Mulighetene er mange. Det er finere å sykle der ikke de gale syklistene sykler. De som ser ut som. Oppfører seg som de er med i Tour de France. Vi har kurv på sykkelen. Og god tid. Jeg kan sykle uten å bli for sliten. Det er som en drøm. Jeg synes alle som synes det er altfor tungt å sykle. Skal begynne å spare. Sunt for hjertet. Sunt for sjelen.

Hagen igår.

Idag er det Lørdag. Femten grader. Jeg liker oktober uten minusgrader. Gresset i hagen er kjempegrønt. Jeg har tid til å sette noen løk. Drivhuset er ryddet. Jeg prøver å være flink til å se det jeg får gjort. Ikke så mye det jeg ikke får gjort. Jeg skal lage noen meise-boller. Kulda kommer jo.
Hele tiden henger tanker om Sykkel der. Nesten som en stjerne. Jeg kjenner på tanker om at dette er et hjelpemiddel.
Hva så ?
Sier TøffeBente.
Jeg liker å sykle. Dessuten er mange som ikke feiler noe også som har elektrisk sykkel.

Jeg fikk aldri fortalt om København-tur med jobben. Jeg ser hvor henslengt ordene står der.
København-tur med jobben.
Stas å bli invitert. Stas å få være kollega. Slitsomt. Fint. Nye sko. God mat. Fag-dag.
Alle som stadig vekk er på tur med jobben sin. Eller som i det hele tatt har en jobb. Vet hvor stas det er. Eller kanskje de ikke vet?
Vi vet.
Sier Voksne Bente.
Vi vet at det har mye å si. Å høre til. Å være noen andre enn BareHjemme.
Nå?
Skal jeg spise frokost. GisleKjæreste er av mange grunner min FavorittYndlingsmann. En av grunnene er hans evne til å bake ferskt brød til helge-frokosten.
Ha fin helg. Hvis du er i Kristiansand eller i nærheten synes jeg du skal ta turen innom Kilden konserthus og oppleve Cirkus Circkôr. Helt sjelsettende fantastisk!

Imorgen er det en annen dag…

Høsten er her. Kroppen min kjennes tung. Vond. Sein. Frøken Svimmel ler lavt og advarende. Ta det med ro. Sier latteren. Jeg har vært her før. Jeg tar det med ro. Kjenner at jeg tvinger bort Lei Meg når jeg sier nei til jobben. Ligger lenge. Dusjer lenge. Kler på regntøy og sydvest. Nyter å komme ut. Frøya tasser fornøyd avgårde foran meg. Det er vakkert med trærne som har pyntet seg med gult og rødt og oransje i tusen nyanser. Jeg har tatt på de avklippede støvlene. De kan bare smettes på. Lettvint. Jeg husker mens jeg går i regnet at de lekker. Kjenner vannet smyger seg inn. Tenker at jeg skal kaste dem. Vet at tanken er tenkt før.
Vi treffer Den Gale Dama. Jeg er egentlig litt redd for henne. Hun sier hei på en annen måte enn meg.
HEI.
Roper hun. Og stirrer.
Hei.
sier jeg. Smiler et smil som jeg håper ikke er feil. Og later som jeg har det litt travelt.
Når Den Gale Dama er borte. Går vi sakte igjen. Vi har god tid.
Jeg tenker gjennom dagen. Dytter bort tanker om at jeg egentlig skulle jobbet. Jeg er freelancer. Forklarer jeg Frøya. Det betyr at jeg kan jobbe når jeg er i form. Frøya er ikke så interessert.  Hun lurer på om jeg snakker om godteri i lomma?
Jeg skrur av tanken om jobbing. Tankene er tenkt mange ganger. Jeg skal ikke jobbe idag. Idag skal jeg rusle rolig rundt i dagen min. Ta meg tid til frokost og kaffe. Lese litt? Spille dumme FaceBookSpill? Kjenne at tiden hjelper kroppen.

Når jeg kommer hjem fra turen er jeg gladere. Jeg lager kaffe og tenker at jeg skal skrive en blogg.
Jeg ser litt på bilder. Finner bildene fra Barcelona. Sagrada Familia katedralen har gjort dypt inntrykk. Da jeg sto i den store,lyse katedralen tenkte jeg Gud finnes nok. Kanskje han holder seg mest i katedralen? Kanskje han synes vi skal ta grep selv?
Jeg drikker kaffen min. Kjenner at det er fint. Å sitte her i BenteBo. Under pleddet. Med kaffekopp og høre på regnet. Det er fint at jeg ikke trenger å skynde meg idag. Jeg lener meg på de gode tankene. Og vet imorgen er en annen dag.

Om Freelance og suppe og katedraler…

Høsten er kommet. Jeg har fri. Idag også. Fordeler med å være Freelancer:

  •  Jeg slipper å sykemelde meg ofte.
  • Jeg kan reise med billig flybillett til for eksempel Barcelona. Etter høstferien. Det betyr i praksis to ukers høstferie. En uke til å roe ned alt på. Fem dager i spennende by. Ukjent antall dager å glede seg til å jobbe igjen.
  • Jeg kan ha dager uten en plan. Som ikke har noe i seg. Som kan brukes til å lese. Tenke. Rusle tur. Være BareBente. 
Jeg tenker ganske ofte at freelance tilværelsen holder meg frisk(ere)
Jeg var i byen på lørdag. Romfolket er på plass. Dem jeg kjenner hilser med smil og klemmer. Vi snakker. Om å bo ute. Om å ønske seg jobb. Om barn hjemme i Romania. Jeg kjøper et lilla skjerf. Har ingen trøst som hjelper. God bless you. Sier de. Jeg håper Gud hører dem. Lilly er kanskje like gammel som meg. Jeg har kjent henne siden jeg begynte å koke suppe. Hun ønsker seg en adresse. Hvis hun har adresse. Går det an på ha en jobb. Jeg er flink til å vaske. Sier hun.Vi snakker om skole. Hun viser meg med hånda. Fem år på skolen. Sier hun. Stolt. Jeg nikker og spør om ungene hennes går på skole i Romania? De gjør ikke det. Jeg bruker pengene på medisin til sønnen min. Jeg vet at de må betale for alt på skolene i Romania. Kladdebøker. Blyanter. I tillegg til alt det andre barn trenger for å gå på skole. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg sier ikke noe. Vi sitter der. Midt i gågata. Alle går forbi. Fort. Jeg vet at jeg ødelegger for Lilly når jeg sitter der. Jeg skal lage suppe snart. Sier jeg. Lilly blir glad. God Bless you. Sier hun igjen. Jeg håper Gud hører henne. Jeg kjenner at jeg skammer meg. For alt jeg har? For alt jeg ikke gjør? For at jeg er født Norsk og ikke Romani?
Jeg vil fortsette å være noen som tror på at Litt hjelper. Skam ødelegger for Litt. Derfor dytter jeg bort Skam. Og lager suppe. Og deler ut smil og klemmer. 
Nå?
Skal jeg pakke en liten koffert. Imorgen reiser jeg til Barcelona. Sammen med venninne. Frøya blir hjemme sammen med GisleKjæreste. 
Jeg gleder meg til Tapas og Katedral som aldri blir ferdig. Jeg gleder meg til å oppleve i en by som snakker et helt annet språk enn mitt. Jeg gleder meg til å se Venninne smile glad fra verandaen der vi skal bo. Jeg gleder meg til å komme hjem til Kjæresten min og hunden min. Det er mye. Å glede seg til.