FyrJul….

Jeg har feiret jul på et fyr. Det har vært storm. Og regn. Og sol. To mennesker som liker regn og vind og hverandre. En hund som ikke liker regn og vind så godt. Frøya liker hverandre godt. Denne jula har vært min til nå fineste jul.

Vi pakket bilen full av gaver og mat. Jeg husker at jeg gledet meg mest av alt til å komme bort litt. Huset som inneholder BenteBo minner mer enn noensinne om et ganske slitent hospits. Jula er ikke enkel for alle.
Jeg har tusen ord og meninger om LAR behandling.(LegmiddelAssistertRehabilitering.)
Ikke nå. Ikke her. Kanskje aldri. Jeg tror ikke det virker.
Hverken LAR. Eller ordene mine.
Iallfall drar vi tre avgårde med bilen pakket til Fyr-jul. En uke mellom himmel og hav. Jeg husker at jeg var glad da vi kjørte.

Fyret er ikke glamorøst. Vi har leid fyrmester-assistent hybelen. Den er enkel. Litt for liten seng. Ikke ny og trendy. Vi har vært der før. Vi vet hvordan det er. Vi kommer igjen.
Under stue-bordet ligger en mappe med presseklipp som omhandler fyret og området rundt. Jeg leser om ti mennesker som druknet utenfor Sirevåg. På slutten av atten-hundre-tallet. De har fått sin egen sang. Historien forteller om for mye å drikke. Om Storm. Om rop etter hjelp i over en time. Jeg leser denne historien hver gang jeg er på fyret. Den blir i meg. Jeg kjenner hvor lik jeg er GammelTante som er død nå. Hun likte også de frykteligste historiene. Hun fortalte om tuberkulose og en kjent morder på tettstedet der hun kom fra. Jeg mener hun jobbet sammen med ham. Jeg innser plutselig at akkurat det kan jeg ha diktet. Hvor mye diktet egentlig hun?
Tragedien ved Sirevåg er helt sann. Jeg leser sakte gjennom navnene til dem som ikke ble funnet. De jobbet som Dreng og Fisker. Og Pike.
Vi spiller Backgammon. Og leser bøker. Jeg leser Linn Ullmanns bok «Det dyrebare» . Jeg synes den er fantastisk. Den sitter i meg fremdeles. Jeg lurer på om hun skriver like godt bestandig? Har hun lært det? Øvd seg? Vi spiser.  Og er ute i det mange synes er dårlig vær. Jeg kan se at Kjæresten min fryder seg. Jeg kan se at han har gått i vind før.

Vi besøker Varhaug gamle kirkegård. Den er nok den vakreste kirkegården jeg har besøkt. Jeg tenker at jeg vil begraves her.Er det lettere å miste noen som begraves her? Bedre å minnes den du savner ? Kanskje havet og himmelen gjør tapet mindre? Jeg tror ikke på noe etterpå. Jeg tror vi dør. Ferdig. Likevel er tanken fin? Utsikt mot evigheten.

På Jæren er gresset grønt fremdeles. Sauene går ute. DigerSauer. De er nok fornøyd. Jeg vet ikke helt hvordan fornøyde sauer ser ut. Min saue-fordom er at sauer liker seg bedre ute enn inne i sauefjøset. Jeg deler tanken med Frøya. Hun er uenig. Hun mener vinden er for kraftig og kald. Hvis hun hadde vært sau. Ville hun vært inne. Sier Frøya. Jeg tenker at vi alle har våre fordommer basert på hva vi liker godt selv. Eller dårlig.
Nå?
Er vi hjemme i BenteBo. Jeg har sovet en natt i senga vår. Det er den beste senga. Jeg har sovet godt. Huset kjennes roligere. Vi venter på et helt nytt år. Jeg vet ingenting om det nye året. Jeg tror nok det blir fint. Jeg gleder meg til våren. Og hageliv. Og GisleKjæreste som skal ha jobb. Vi skal ha nytt sted vi kan bo i. Med litt bedre plass. Og et ekte kjøkken. Jeg har vært glad i BenteBo. Jeg synes ikke det er så lenge siden Frøya og jeg flyttet inn. Den gangen jeg avkreftet at Frøya spiser møbler.
Jeg tenker tusen tanker. Jeg er mest takknemlig for denne jula. Jeg tenker at en takknemlig tanke lager enda en og enda en.
Jeg kan når som helst inviteres på FyrFerie. Faktisk kan jeg når som helst inviteres på Fyr.

Vann-løs igjen …

Inatt kom Kaldt.
Kommunen har gravd et hull i veien. Forrige uke tror jeg de begynte. De har gravd bort jord og grus. Helt ned til rørene. Idag våknet vi til kraner uten vann. Jeg har jo bodd i båt Denne situasjonen er jo slett ikke ny for meg. Det aller første innlegget på Hm .. handler om vann.
Jeg sender en sms til han som eier huset:
God morgen. Vi har ikke vann.
Jeg kjenner at jeg liker å gi fra meg ansvaret.
Jeg laget kaffe til Gisle. Vi har en flaske med Farris i kjøleskapet. Det er ikke ideelt å begynne dagen med tomme vannkraner og minusgrader. Frøya piper . Hun insisterer på at hun må ut. En ulykke kommer sjelden alene. Tenker jeg. Ser på klokka. 0615. Gisle tar Frøya med seg ut. De kommer inn når kaffen er smakt på. Jeg dusjer på jobb. Sier Gisle. Pakker sekk. Kysser meg. Og er borte.

Jeg har jobbet to dager denne uka. Kjente at kroppen begynte å hviske ta det med ro. Jeg er snart førti år. Har vært syk over halvparten. Kanskje egentlig nesten hele livet mitt. Jeg har lært meg å høre. Når kroppen hvisker Ta det ro. Gjør jeg det. Jeg sendte melding til skolen. Denne uka har jeg jobba nok. Er nok klar neste uke. Den meldingen sendte jeg på onsdag, Vet at dette er en god løsning. Da slipper jeg si nei. Jeg vet at jeg noen ganger sier ja. Når jeg egentlig vet at jeg skal si nei.

Nå?
Skal jeg kose meg med sjakk. Og glede meg til vannet kommer tilbake. Jeg har ull på meg. Fra topp til tå. Frøya sover i sofaen. Jeg tror hun føler seg litt bedre. Jeg føler meg ganske bra. Jeg tenker endel på om det er altfor kaldt til å sykle. Når jeg ser på bildene mine. Kan jeg se at jeg innerst inne er glad i Kulda.

La kasserolla….

Lørdag. Ukene fyke avgårde. Jeg føler meg i god form. Kroppen min liker det milde høstværet. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en så frisk høst. Jeg kjenner at det ikke er noen selvfølge. Jeg sender en takk. Til Gud? Hvorfor har jeg behov for å takke noen?
For dem som har fulgt med: Gryta kom ikke hjem på torsdag. Jeg gikk ned for å hente den. Noen jeg ikke har snakket med før forklarte meg noe jeg ikke forsto. Jeg ble litt sur. Dro hjem uten gryte. Fredag jobbet jeg. Jeg tar bussen til jobb. Jeg jobber i fem timer. De jobber med å male mye grønt. Vi snakker om at det ikke er så fint å le av noen. De jobber med ting vi ikke er ferdig med. De har en uke-prøve. Vi sier takk for idag. God helg. Jeg tar bussen hjem. Når jeg kommer til sentrum er det bussbytte. Jeg treffer damen som tok imot suppa på onsdag. Jeg sier litt surt hei. Tross alt: Jeg lager suppe. De stjeler gryta. Hun ber meg stoppe. Jeg stopper. Hun ber om unnskyldning. Misundertanding. Kom og hente gryta sier hun. Den er vasket og ren. Tusen takk for god suppe. Selvfølgelig sier hun dette på RomEngelsk. SuppeGryte heter La kassarolla. Jeg er usikker på om jeg har skrevet det rett.
Jeg kan ikke idag. Sier jeg. Fremdeles litt snurt. Jeg kan egentlig. Jeg har bare ikke lyst. Jeg er sliten etter lang uke. Jeg har gledet meg til å sykle med Frøya. Etterpå gå hjem og se på netflix. Jeg kan hente LaKasserolla på mandag. Sier jeg. Fint. sier hun. I am sorry. Sier hun. Vi ser på hverandre. Hun sitter på bakken. Hun klarer seg mye bedre enn jeg ville gjort ute. Vi smiler til hverandre. Monday. sier vi. Jeg iler videre til livet mitt. Med varm seng,sykkel og netflix.

Nå?

Har jeg sovet litt lenger enn jeg pleier. Gisle baker brød til Lørdagsfrokost. Jeg har lånt hans badekåpe. Den jeg kjøpte da han lå på sykehuset. Den gangen det gikk bra. Jeg skal en tur i hagen idag. I kveld skal jeg høre på Bjørn Eidsvåg. Denne dagen har jeg mange til å være takknemlig for.

Jeg kjenner at LiteRauseBente som lager sure miner over en brukt gryte. Kan ta seg en tur i skogen.
God helg.

Motstand?

Oslo 2013 og Kristiania 1889. Foto  Jan T. Espedal. Maleri Kristian Krogh.

Jeg lagde suppe igår. Onsdag er suppedagen. Suppa har ofte kylling i seg. Og litt grønnsaker. Igår var det mest gulrot og løk og kylling. En pose med potetstappe. Litt salt og pepper. Chili varmer godt. Jeg skreller og hakker og smaker. Kaster skrell og kyllingbein i kompost-bøtta. På den måte er suppeprosjektet med til hagen. Komposten blir til jord. Til våren er kompostjorda flott for hagen.
Igår kjente jeg på Motstand. Jeg begynte å tenke at det bare er tull å lage suppe til noen som bor under en bro. Jeg begynte å hisse meg litt opp for en gryte. Den ble borte ifjor. Jeg kan ikke drive og gi bort gryter. Sa jeg høyt til Gisle som egentlig har influensa. Jeg husker ikke hva Gisle sa. Jeg var litt for opptatt med å lage meg Gode Grunner til å slutte med suppelevering. Litt før på dagen hadde jeg kjøpt en brukt gryte. Den er stor og kostet hundre kroner. Den kan brukes på bålet. Husker jeg at jeg tenkte da jeg fant den. Romfolket har ikke kjøkken under broa. De har bål. Når jeg står og tenker tanker om at ingenting er noen vits. Handler det mer om meg som er sliten og ikke har lyst til å ut i regnet. Jeg har lyst til å se på tv under teppet. Jeg vet at jeg har avtalt å komme. Jeg er en som holder avtaler. Jeg tenker at neste onsdag er det ikke sikkert jeg gidder. Jeg tar på lua og bærer suppa i bilen. Lokket er tapet på med maskering-tape. Jeg kjører ned. Ved broa ser jeg to unge gutter. Jeg ser at de har fått bålet skikkelig igang. Jeg kjenner ikke de to guttene. Jeg går ut av bilen. Spør om de vil ha suppe. De snakker ikke engelsk. En av de voksne damene roper til meg. Hun er helt nede ved broa. Food? Roper hun. Jeg har snakket med henne mange ganger. Jeg er lei meg for at jeg ikke husker hva hun heter. Hun har spist suppa mi før. Jeg har ikke lyst til å gå ned med gryta selv. Det er kjempebratt. Gryta er stor og varm. Damen roper til guttene.  Den ene tar i mot. Han sier Thank You. Han kommer seg ned den bratte skråningen. Thank you,sister roper damen som har et navn jeg ikke husker. Jeg sier at jeg kommer og henter gryta imorgen. Samme tid samme sted.
Jeg kjører hjem. På veien hjem er jeg innom butikken en snartur. Jeg vet at jeg kommer til å lage suppe neste onsdag også.

Idag er det torsdag.
Da jeg var på vei til VikarJobb fikk jeg en melding:
«Har forstått det sånn at du har litt kontakt med romfolket. Trenger de tøy?
Jeg svarte:
«De trenger varme klær,sko og tepper..»
Jeg kjente at meldingen ga meg håp. Jeg ringte til den som sendte meldingen. Og sa takk. Hun spurte hvorfor? For omtanken din for romfolket, For at du ser at det er folk som du og jeg. Det er mange som glemmer det. Jeg kjenner tanker om at jeg også noen ganger glemmer det. Vi småprater litt. Og blir enige om at jeg plukker opp en sekk med en dyne og noen varme gensere i.
Når jeg sitter på bussen som kjører meg til VikarJobb er jeg RoligGlad.
Nå?
Er kvelden kommet. Jeg skal snart plukke opp en sekk med varme i. Og en tom suppe-gryte. Den skal nok fylles igjen.
Neste onsdag er SuppeOnsdag

Rapport fra Inni Krepseskallet…

Det har blitt helg. Uka har vært full av mange ting jeg liker og noen ting jeg ikke liker.
Jeg liker høsten som er mild og snill og vakker helt til en god uke inni november. Jeg liker å ha krefter til skolejobbing. Jeg er innom flere trinn. Vi snakker om Door og Window og Ytringsfrihet og Tro Og Kors og Hijab. Vi spiller Kanonball. Jeg kjenner at det er lett for meg å legge bort Vanskelig på jobb.  Jeg elsker den nye sykkelen. Med ekstra krefter som hjelper meg med bakkene og tar meg med på tur til hagen med kropp som orker å gjøre hagearbeid. Frøya løper stolt ved siden av. Hun blir stilig og slank og veltrent og sikker. Jeg blir gladere og får være mye ute. Vanskelig tar nesten ikke plass.
Jeg koker suppe. Gisle hjelper til med skrelling. Jeg er glad for hjelp. Takknemlig for at han ikke snakker om bortkasta og luringer. Jeg leverer suppa til dem som bor under brua i en by der ingen vil ha dem. De viser meg stolt strikkeprosjektene sine. Vi selger ikke mye. Sier de. Kanskje du kjenner noen som vil kjøpe? Mennene strikker ikke. De håper snøen kommer. Vi kan måke snø. Sier de.Og stamper med sommerskoa sine. Jeg tenker at de skoa ikke holder hvis snøen kommer. Jeg sier ingenting. Jeg kjenner gråten som handler om meg lure like bak øynene.
Jeg liker ikke å få Advokatbrev. Om arv. Og møter. Tanker jeg trodde jeg hadde tenkt  ferdig. Er tilbake. Minner jeg ikke får tak i. Bruddstykker.
Jeg blir liten. Jeg lager et krepseskall rundt meg. Jeg vil se serier på Netflix. Jeg vil sitte for meg selv. Med Pc og øreklokker. Jeg tenker at når møtet er ferdig. Da skal jeg være voksen igjen.
Nå?
Er det fredag. Jeg hører at Bjørn E o Kurt N  synger at det tar dager og år før man får seg på rett kjøl igjen. Jeg tenker at det ikke trenger å ta så lang tid? Det kan vel at en ukes tid eller to også?
Gisle lager vegetar-pizza og er rolig og ser på meg. Jeg spør hva han ser på? Jeg har ikke sint stemme. Jeg er ikke sint. Jeg ser på deg. Sier han. Jeg  kjenner tårer bak øynene et sted. Jeg kryper inn i Krepseskallet.
Imorgen? Finnes det en annen dag til meg.

Bekjennelser fra en suppekoker…

Igår var vi i i Arendal. Vi dro for å se en teaterforestilling. Vi koste oss på ute-kafé før forstillingen. Vi lo og koste under forstillingen. Noen ganger kan amatør teater være veldig middels. Denne gangen var det helt strålende. Etterpå spiste vi på Indisk restaurant.
Nydelig mat. God stemning. Vi snakket om at vi føltes oss heldige. Vi snakket om andre ting også.

Da vi skulle gå til byen så jeg noen jeg kjenner. Hun satt med koppen sin. Inni masse klær.
Lily. Som har sønnen og datteren sin hjemme i Romania.
Hallo. Sier jeg. Er du her?
Ja. Sier Lilly. Det er så mange i Kristiansand.  Jeg tar bussen om morgenen. Sitter her hele dagen. Og reiser hjem til under brua om kvelden.
Jeg kjenner at hun er kald på fingrene. Jeg blir helt stiv av å stå bøyd. Jeg forteller at jeg har avtalt at jeg skal komme med suppe og brød. På onsdag. Vi putter penger i koppen hennes. Og går. Jeg kommer på nå,at vi kunne spurt om hun ville kjøre hjem med oss.
Vi kjørte hjem. Jeg husker at jeg hadde dårlig samvittighet for Frøya som måtte være så lenge alene.

Jeg snakket med FrelsesArmeKari på fredag. Hun forteller at rom-folket har plukket et tonn bær i høst. Et tonn bær. Jeg vet at de har strikkeprosjekt. Kari sier at de som selger strikketingene sine,får inn litt mer penger enn dem som bare har en kopp. Jeg spør hva hun trenger. Ulltepper. Svarer hun. Og forklarer at noen sover rett på bakken. Det er kaldt selv om ikke minusgradene er kommet. Ikke enda. Så fint at du vil lage suppe. Stråler hun. Og jubler nesten når jeg sier at jeg pleier å ha med litt brød også. Jeg tenker inni meg at jeg har tynn ull jeg kan gi bort. Godt helt inntil kroppen.

Dette er dusj-bua. Jeg tok bildet i januar i fjor. Her er er en dusj. En  smal gang. Et lite rom. Her skal det ikke soves. Det skal dusjes her. Jeg tror det har blitt lov å gå på strikkekurs her også.

De to beste på fjellet.

Noen ganger tenker jeg at jeg har altfor lite. Vi eier nesten ingenting. Vi leier BitteLilleBenteBo.
Idag kjenner jeg meg rik.

Aldri helt fornøyd?

Her går vi forbi nesten hver morgen..

Jeg liker så godt å få ting til. Orke mye.
Jeg passer ikke til å ha MS. Tenkte jeg da jeg stod opp idag. Det er så mange ting jeg har lyst til å orke. Jeg syntes skikkelig synd på meg selv en stund. Jeg lagde en liste over ting jeg har lyst til å gjøre. Jeg gråt nesten. Frøya ville trøste. Jeg strøk henne på de myke ørene. Og tenkte litt . Det er egentlig ingen som passer til å ha MS. Dessuten er jeg mye friskere enn de trodde jeg skulle være den gangen for seksten år siden. Klokka halv tolv var jeg ferdig med å syte. Jeg tok meg en runde med støvsuger og vaskefille. BenteBo er noen ganger litt for lite. Når jeg gjør reint er det akkurat passe stort.

Plutselig savner jeg snøen. Og Frost. Og skiturer.
Kanskje jeg aldri egentlig blir helt fornøyd? Jeg syter når det er for kaldt. Vondt. Uler jeg når det blir blå grader. Jeg liker å være flink. Hvisker jeg gråtkvalt. Når MS har tatt seg en tur bort med de aller fleste kreftene mine. Verden blir så liten. Forklarer jeg litt skamfullt hvis noen spør hvordan det føles å være MS-rammet.
Hvor streng skal du egentlig være med deg selv?
Spør VoksneBente.
Streng! Svarer LilleBente ogTøffeBente i kor.
De mener jeg skal skrive en liste over alle de fine tingene i dagen min . Jeg er lei av lister. Sier VoksneBente surt.

Nå?
Tenker jeg at det lukter grønnsåpe og Ajax. Jeg skal sette på kaffe. Jeg tror det har begynt å regne. Jeg har ikke laget en liste. Over ting jeg har gjort idag. Jeg skal ta et oppgjør med AldriFornøydeBente. Hun kan godt minnes på ting jeg faktisk får til. Og at hvis jeg gjør mitt beste. Er det godt nok.