Høstferie…

Jeg har vært helt stille. Noen ganger blir det stille i meg. Kanskje jeg har andre ting å henge tankene i?
Min far døde på en tirsdag. Lørdagen etter feiret i konfirmasjon for Tanteungen som har blitt en flott ung dame. LillePersille kaller jeg henne.
Jeg har jobbet ganske mye. Kanskje for mye? Nå er det høstferie. Jeg har vært i senga med feber,vond hals og snørr siden ferien startet på fredag. Idag orker jeg å kjenne at jeg lengter ut. Kroppen min skriker at det er for mye stillesitting. Eller ligging. Kroppen  vil røre seg. Imorgen. Hvisker jeg. Og håper jeg er ærlig.

De første linjene skrev jeg igår. Idag våknet jeg med Friskere kropp.
Jeg tenker at FeberKroppen minner mye om den kroppen jeg har når jeg er Ms-dårlig. Jeg har tenkt litt på Ms og jobbing mens jeg var syk. Jeg maser om dette. Ofte og jevnt.
Hm… er om meg. For meg.
Sier jeg til meg selv når jeg plutselig kjenner at jeg har mange lesere.
Hvor spennende kan jeg være?
Ikke så spennende.
Hvisker LilleBente.
De leser fordi de er høflige. De tror du blir glad. Egentlig er det drittkjedelig.
Jaja.
Mumler VoksneBente. De får jo velge selv hva de driver med for å være høflige.
Frøya lurer på når vi skal gå?

Vi skal gå nå.
Sier jeg.
Jeg kjenner at jeg gleder meg. Tur i skogen med God Venninne. Kaffe i sekken. Soppkurv? Snakke om alt det rare og ikke så rare. Ikke snakke. Bare gå. Kjenne at kroppen blir varm. Mykere.
Jeg har fremdeles noen dager høstferie igjen.

Er du i Oslo, har du en ekstra sekk, synes jeg du skal ta den med til Tøyen – kirke. Kanskje du også har et penalhus og skrivesaker?

Ordveven

 

Jeg ble gjort oppmerksom på hjerterom i kveld. Først la jeg det ut på facebook, men det slo meg at bloggen når andre, enn de som er venner med meg på ansiktsboka. Derfor er en redegjørelse her også på plass. Hjerterom er en gruppe som arbeider for verdigheten til romfolket, både i Romania, og de som kommer til oss her i Norge.

Det er snart skolestart i Romania. Selve skolen er gratis, men utstyret må dekkes av de ofte svært pengesvake foreldrene. Dermed samler hjerterom inn ransler som de vil sende nedover. Kanskje har du en ekstra du kan unnvære og som er i god stand? Da synes jeg du skal ta den med til Tøyen- kirke. Kanskje har du også skrivesaker og penalhus?

Lærdom og utdannelse er blant de viktigste veiene til kunnskap og ut av fattigdom. Derfor er dette en superflott måte å kunne bidra på. Jeg…

Vis opprinnelig innlegg 45 ord igjen

Sur og gammel dame?

Jeg er stolt av at vi har demokrati i Norge. Jeg skal ikke bruke  plass på å si at de andre har stemt feil. Jeg er ikke enig i resultatet. Jeg er Skikkelig glad i gratis skole,sykehus og trygdeordninger. Jeg er faktisk så glad i det at jeg betaler skatt med glede. Bompenger også. Og egenandel. Jeg vet ikke hva som blir annerledes nå. Vi får se. Kanskje jeg bare er en gammel og sur dame. Som liker tingene best sånn som de er?
Idag har jeg vært VikarBente. Hvis alle lærere skal ha så mye etterutdanning som Erna har lovet. Får jeg mye å gjøre. Når jeg tenker etter har jeg nok allerede. Kanskje noen andre faglærte vikarer kan ta det. Kanskje de nye tror det er lett å spa opp faglærte vikarer til alle de som skal ha etterutdanning? 
Det kan hende jeg har misforstått.Kanskje de har tenkt at lærer skal ta etterutdanning på fritiden? Nå er jeg nok litt sur gammel dame igjen. Men jeg tror ikke noen har lyst til å bruke all fritiden sin på etterutdanning.
Jeg har en ganske dyr sykdom. Hvis den slår seg vrang. Jeg har ikke penger til den private helsetjenesten jeg sikkert kan kjøpe. Da må jeg ta til takke med den billige løsningen. På den andre siden kan det hende det er hyggeligere for meg å være på et pleiehjem med folk som er litt lik meg selv. Vi kan snakke om miljø og hekling mens vi venter på at noen skal komme å hjelpe oss til toalettet. 
Jeg er glad i naturen. Jeg liker jorda. Jeg tror vi har skylda for at miljøet går i stykker. Jeg tror vi må ta ansvar. Kommer vi til å bli bedre nå? Eller enda dårligere?
Jeg liker rause samfunn. Jeg er redd for at vi får et kaldere samfunn som er mest opptatt av økonomisk vekst. I et samfunn der Vekst er det som teller. Er jeg lite verd. Jeg mottar uføretrygd. Det er ganske lite vekst med meg. Kanskje jeg tar feil. Kanskje dette blir helt bra?
Kanskje jeg bare er en gammel sur dame? 
Likevel har jeg lyst til å si at å være med i et demokrati handler om mer enn forandring. Eller at det blir godt å se nye fjes. Eller om vin skal kjøpes i butikk. Nå har Norge talt. Jeg er spent på hvordan dette blir. Spent og litt redd. Kanskje mest fordi tross alt. Er vi oss selv nærmest. Og akkurat nå føler jeg meg sur og gammel. Selv om  jeg bare er snart førti. Litt sur, gammel dame. Om et år har vi prøvd den nye regjeringa i ett år.
Jeg håper at om ett år drikker jeg champagne. Jeg har hatt et flott år uten bompenger,skatt eller egenandeler. Jeg har mange gode Vikar-kolleger på skolen. Vi holder skuta mens de andre tar etterutdanning. GisleKjæreste har fått jobb som rus-terapeut. Han hjelper alle dem som ikke fikk hjelp før. Jeg trenger ikke vente på time hos en nevrolog på sykehuset og noen har funnet en måte vi kan spare miljøet på. Uten at det går utover noe vi liker. Jeg har glemt hvor sur gammel dame jeg var. Den gangen vi fikk ny regjering…

Om å jage bort Redd…

Det er søndag. Jeg har vært på tur. Jeg hadde grudd meg. Å være alene i skogen har vært viktig for meg. I skogen finner jeg meg. Etter den siste uka med voldtekt og drap har jeg kjent på Redd. Jeg begynte å se for meg hva som kunne skje. I skogen. Jeg holdt meg blant folk. Og kjent meg annerledes inni meg. Ensom?
Da jeg var liten leste jeg Ronja Røverdatter. Astrid Lindgren har nok visst mye om barn og Redd. Gjennom Ronja Røverdatter lærte jeg å gjøre det jeg var reddest for. Det har jeg fortsatt med. Idag har jeg gått i skogen. Ikke langt. Ikke helt alene.

Frøya ser ikke nyheter. Hun vet ingenting. Og alt. I skogen er hun glad hund idag. Det kjennes trygt at hun er der. Det er bare meg som vet at hun kanskje ikke er så modig. Hun ser skummel og stor ut. Vi traff ingen andre enn noen fugler. Det var fint å gå. Jeg spiste blåbær og angret på at jeg ikke hadde tatt med vann. Inni meg var det noe som datt på plass. Imorgen skal vi ta med vann. Og gå så langt vi vil. Jeg er ikke redd i skogen. Ikke så redd som igår iallefall. Det betyr at jeg blir mindre redd neste gang. Jeg tror neste gang blir imorgen.

Nå?
Lukter det hjemmelaget GisleKjæreste mat i BenteBo. Jeg har gått bort redd.Dagen kjennes fin.
Ha fin søndag..

For dere som lurer veldig på planten fra igår ; Jeg fikk svar på Kolonihagens sider på Facebook. Arthur sier:  Phytolacca – Kermesbær, ble tidligere brukt til å farge vin, men det er ikke å

 anbefale i  dag da det skal være noen stoffer som ikke er bra. Fin staude som jeg 

har hatt i mange år.

Helge-frokost…

Hva er dette?

Det er lørdag. Jeg har ikke skrevet på lenge. Jeg vet ikke hvorfor. Det ble helt stille i meg. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive sterkt om skole eller helse eller olje-boring i Lofoten.
Det er helt stille i meg. Kanskje de andre roper for høyt? Jeg vet hva jeg mener. Jeg skal selvfølgelig stemme.
Det er lørdag. Helgene blir ekstra fine når jeg jobber tre dager. Vikar Bente har jobbet. Når jeg er vikar i andre klasse kjenner jeg at jeg egentlig er førskolelærer. Jeg husker for lenge siden. Før diagnosen. Jobbet jeg i barnehage. Da var barnehagen min med på å prøve ut seksåringer i skolen. Etterpå skulle vi uttale oss på høring hva vi mente. Førskolelærere sa Nei. Det er for tidlig. De hørte ikke etter. Da jeg var vikar i andre klasse tenkte jeg at vi hadde nok rett. Den gangen. Det haster ikke så mye med å begynne på skolen. Andreklassingene er ikke minst lenger. Men jammen er de små. Tirsdag skal jeg være i første klasse. Jeg gleder meg. Torsdag venter en hel sjuendeklasse på meg. De er ikke små. Når jeg er i syvende klasse etter at jeg har vært i andre klasse tenker jeg at Tid går fort. På skolen også.
Det er lørdag. Sommeren er er et ganske fjernt minne om redd og sykehus og alt gikk bra. Høsten byr på vakker kvelder og konfirmasjon og Barcelona-tur. Jeg kjenner meg heldig. Jeg får behov for å si at livet er godt. Midt i all skrikingen på tv og radio og aviser om alt som ikke fungerer . Kjenner jeg takknemlighet. Livet er godt. Jeg har det trygt. Kjæresten min fikk hjelp i sommer da han var syk. Jeg har gode folk på skolen min som gjør en skikkelig jobb. Jeg trenger egentlig ikke være redd for noe. Ikke på ordentlig. Likevel er jeg noen ganger redd. Den siste redselen min er Skogen. Jeg har ikke vært redd i skogen. Skogen har vært fristedet mitt. De siste dagene kjennes det annerledes. Det går an å bli drept i skogen. Det skjer. Oftere? Smitter sånn? Jeg vet ikke. Jeg vet at jeg må ta tak. Og bare gå. Sånn som før. Jeg vil ikke være redd. Men jeg er det. Redd i skogen min.
Det er lørdag. GisleKjæreste koker egg. Kanskje det er HageLørdag? Jeg tror det regner litt? Litt sol? Lørdagen kan være Fri-lørdag med god tid. Kanskje en utstilling? Nå er eggene klare. Helge-frokost er mye bedre enn hverdags-frokost.
Hvis du vet hva som er på bildet i toppen,vil jeg gjerne at du forteller meg. Den er i hagen og ser VakkerSkummel ut…
Håper du får en god helg.

Travelt?…

Noen ganger savner jeg å ha det travelt. Jeg har god tid. Nesten bestandig. Det er jeg som bestemmer hva de fleste dagene skal inneholde. Jeg og MS. De dagene som kjennes friske. Fyller jeg med bevegelse. Jeg går fire kilometer til hagen. Når jeg kommer til parken rundt Gimle Gård. Sitter jeg litt. Høyrefoten min slenger. Det er vakkert i parken. Noen ganger er det skoleklasser der. De vil bestandig hilse på Frøya. Da synes Frøya at hun er den vakreste.  Noen ganger kommer det barnehager. Ungene har gule vester. De holder i et tau. Alle må holde. Sier Voksen. Alle holder. Jeg smiler til dem. Noen ganger er parken helt tom. Bare meg og de store trærne. Vi sitter en stund. Når vi går videre vet vi at det ikke er langt igjen til hagen. Ingen venter. Vi har god tid. Noen ganger går vi fort.Vi har det ikke travelt. Likevel somler jeg egentlig mindre enn jeg kan. Hvorfor oppfører mennesker seg travelt? Selv om de egentlig har god tid? Jeg tror at status «god tid» ikke er så stilig?
Noen dager jogger jeg. Jogging går fortere enn å gå. I mitt tilfelle: Ikke så utrolig mye fortere. Jeg jogger seint. De andre joggerne springer forbi meg. En gang løp jeg litt fortere enn en dame. Hun gikk mest og sprang litt. Akkurat som meg. Jeg lå rett bak henne. Da hun oppdaget det. Økte hun farta. Ble travel. Jeg vet at det var min skyld. Kanskje det er mer stilig å være travel?

Freelancer har jeg pleid å kalle meg, Mest for tull. Men ikke helt. Jeg vil gjerne jobbe. Kan ikke for mye. Vet de som sier at alle må jobbe hvor krevende det egentlig er å ikke jobbe? De dagene jeg er ekstra sakte. Er det fint å slippe å sykemelde meg. Da kan jeg si nei til å jobbe. VikarBente trenger ikke forklare noe. I fjor jobbet jeg noe fast. Jeg var syk en dag. Da hadde jeg influensa. Jeg var sliten da Jul kom. Og Vinterferien. Men jeg greide det. Kanskje jeg skal begynne på tenke på å søke på en ekte jobb? En dag uka? To dager? Vikardagene er fine,men uforutsigbare. Hvis jeg søker på en ekte jobb må jeg kanskje begynne på nytt. En annen skole. Nye folk. Ny tillit i ledelsen. Nye forklaringer på hva jeg egentlig feiler.
Når jeg skriver dette. Vet jeg at jeg skriver til meg. Jeg vet at jeg kjenner på dette hver høst. Rastløsheten. Savnet etter å høre til. Å leve sammen med MS handler om balanse.  17 år med denne sykdommen har lært meg at Travelt er et fiende-ord. Jeg har blitt for ivrig før.
Ingen vet egentlig hvorfor jeg er så frisk som jeg er. Da jeg traff gammel-nevrologen min kunne jeg se at han ble glad. Du ser frisk ut. Sa han. Jeg vet . Sa jeg. Bruker du medisiner nå? Spurte han. Nei . Sa jeg. Han så på meg sånn som han pleide. Forskende. Fint. Sa han. Vi sa hadet. Jeg vet at han snudde seg og så etter meg. Den gangen jeg gikk hos han diskuterte vi trening. Og god tid og trivsel. Kanskje jeg hadde rett? Vi får aldri vite .

Nå?
Skal jeg legge bort Rastløsheten. Og morgenkåpa. Jeg skal kle meg. Pakke en liten sekk. Og ta med Frøya . Vi skal gå til hagen.
Håper du får en fin dag. Travel eller ikke.

HøstKropp?..

Jeg har jogget idag. Første tur på lenge. Så lenge at jeg ikke greier  huske sist. Det var tungt å komme igang. Vanligvis holder det å ta  på joggeklær. Og sko. Idag brukte jeg sikkert en time på å   lete etter alt jeg trenger til en løpetur. Jeg har aldri angret på at jeg har løpt. Noen ganger har jeg angret på at jeg ikke løp. Idag var det Skikkelig vanskelig å komme igang. Da jeg til slutt var klar med hund og musikk på øret. Var det herlig. Det jeg liker aller best med  løpe. Er å kjenne at kroppen virker. Min kropp virker ikke bestandig. MS har forsynt seg på en smart,nesten usynlig måte. Når jeg løper kjenner jeg meg nesten frisk. Jeg stod opp imorges med HøstKropp. Rart hvordan kroppen vet hvilken dato det er. Hvor varmt det er. Eller kaldt. Eller fuktig. Jeg vet at disse første dagene med høst i kroppen lager meg til noen jeg ikke liker så godt. Grinete? Misfornøyd? Redd for det som kommer? Det er disse dagene det er viktig å ta med kroppen min ut i skogen. La beina løpe. Bli svett og sliten. Og glad? Jeg går litt også. Mens jeg er ute kjenner jeg at GrineteBente går sin vei. Det går ikke an å være sur og misfornøyd og redd i den vakre skogen som er full av sol. Jeg løper en omvei. Fordi jeg kan. Jeg ser nok ikke så stilig ut. Det gjør ingenting. Jeg ser nok glad ut. Frøya også. Det beste av alt er at jeg ikke tenker på hvordan jeg ser ut. Jeg løper bare. Eller går litt. Smiler til alle som er i skogen. Hei. Sier jeg til en gammel dame. Hun smiler. Vi ser på hverandre veldig fort. Og kjenner at vi har en allianse. Oss som liker skogen Skikkelig godt. Kanskje hun pleide å løpe. Før? Før hva? Jeg har brukt litt tid på å tenke på hvor lenge jeg kan løpe. Eller gå. Eller være Bente som jeg kjenner henne. Ingen vet.Ikke jeg heller. Det er fint. Den gamle damen så glad ut. Jeg tar vare på det øyeblikksbilde inni meg. Går litt. Frøya vil snuse. Jeg ser utover vannet. Jeg er her hele året. Om vinteren kan jeg gå på isen. Jeg løper aldri om vinteren. Kroppen vil trene inne da.
Nå?
Er det nesten mørkt ute. Høsten sniker seg innpå. Kakao og stearinlys i hytta. Kanskje vi får til en fjelltur. Jeg skal ikke la GrineteBente ødelegge for meg. Jeg skal finne frem ull når det blir kaldt. Og være ute sånn som jeg liker. Enkefru Smerte får bare komme. Jeg er rustet til tennene med ull, piggematta og kakao. Og skogen er nok på mitt lag også..

Murphys lov?…

Det er lørdag.
HjemmeLørdag. HageLørdag. TryggeLørdag. VanligLørdag.
Jeg lengter ikke etter noe. Jeg har alt jeg vil ha. Det er fint å kjenne. GisleKjæreste spiser frokost. FriskeKjæreste.
Inatt har jeg sovet. Hele natta. Tungt. Uten å våkne. Uten å drømme. Helt til jeg våknet fordi jeg våknet. Ferdig Sovet. Så rart at vi er sånn. Bare går videre. Så fint.
Jeg har lyst til å fortelle om lommeboka mi. Da jeg hadde levert Frøya på Randaberg Dyrepensjonat. Stoppet jeg i Randaberg sentrum. Ville kjøpe en kopp kaffe før jeg skulle ut på Storveien igjen. Fant ikke lommeboka. Jeg ringte mannen på Dyrepensjonatet. Lommebok? Spør jeg. Nei. Sier han . Ingenting her. Kanskje mellom setene? Sier han og lykke til. Jeg leter mellom seter. Ingen lommebok. Jeg ringer Brusand Camping. Kanskje jeg glemte lommeboka der midt i stresset med sykehus. Nei sier damen. Har sett i hytta deres. Ingen lommebok. Jeg kjører mot sykehuset. Tenker og tenker. Vet at jeg har mine kort. GisleKjæreste sine kort. Vet at hotellet vil ha penger. Jeg må ha mat. Skal jeg sperre kortet? Kjære Gud. Tenker jeg. La meg finne lommeboka.
Jeg kjører feil. På motorveien går kilometer fort. Finner rett vei. Inn på sykehus. Opp til Pasienten. Det ordner seg. Sier vi til hverandre. Alt kommer å gå fint. Jeg går ned til bilen. Vil lete en gang til.

Den har ligget på taket. Bilen sitt tak. Siden Randaberg. Jeg husker plutselig at jeg la den der. Da jeg tok Frøya ut av bilen. Den har lagt der. I nitti kilometer i timen. Randaberg- Forus-Sykehus. Det kjentes lenge fordi jeg kjørte feil. Kanskje halv time?
Noen ganger gjelder ikke Murphys lov.

Det må være såpass..?

Frøya vil gjerne fortelle at på Randaberg kan hunder være! Topp servise,fine lokaliteter. Like bra som hos Rolf!
God helg.Med eller uten Murphy!

Nytt Pankreatitt – besøk..

Stavanger Universitets Sykehus.

For en uke siden dro vi på tur. Vi skulle slappe av. Roe oss ned etter  litt for mye sykehus. Vi puttet oss i bilen. Og dro til Brusand. Der er det vakkert. Med himmel og hav. Jeg har aldri tenkt på hvor langt unna sykehus det ligger. Nå vet jeg at det for langt. Fredag: Hyggelig. Koser oss. Spiser sunn og god mat. Natta går uten et ynk. Lørdag: Fin frokost. Tur på stranda. GisleKjæreste er fremdeles å regne som nyoperert. Vi går tur. Ikke langt. Vi setter oss i sola. Jeg ser noe i øynene hans. Jeg kjenner første bekymring i magen. Sier ingenting. Nekter å være FrøkenMaseKjase. Vi reiser oss. Noe skjer. Nå er det vondt kan Kjæreste rapportere. Han går fort. Må tilbake og legge meg nedpå. Legger seg nedpå. Legevakt. Sier jeg. Ok. Sier han. Noen hjelper meg å finne en legevakt. Nå har pasienten mindre vondt. Legevakt tar imot. Hm. Sier han. Kanskje Pankreatitt igjen. Vanskelig å vite. Hvis det blir verre drar dere rett til sykehus. Skal vi dra med en gang? Spør jeg. Nei. Sier Pasienten. Bedre nå. Han hviler. Jeg tør ikke slappe av. Jeg lengter hjem. Jeg prøver å lese. Jeg prøver å være AvslappaBente. Så begynner det. Alt er verre. Sykehus. Sier jeg. Slenger hund og Kjæreste og mine egne medisiner i bilen. Vi kjører. Nå skjønner jeg at det er vondt. Ambulanse. Jeg snakker med dem. De spør hvor vi er. Er pasienten bevisst? Spør de. Jeg hører at Pasienten roper høyt av smerte. Det er raskere for dere å kjøre. Sier de. Jeg slenger telefonen fra meg. Kjører fort. Ikke farlig fort. Gisle roer seg litt. No bedre. Sier han. Jeg kjører. Det begynner igjen. På en øde vei. Han skriker og gråter. Jeg stopper bilen. Ringer AMK. Dere må komme. Hvor er dere? Spør dama med uforstyrret stemme. Kan du se en bensinstasjon? Jeg ser ingen bensinstasjon. Jeg legger på. Snakker med rar stemme. Forstår at jeg er hysterisk. GisleKjæreste er roligere. Vi kjører over heiene som de kaller Knudeheia. Arne Garborg er herfra. Det er vakker. Det vet jeg fra før. Jeg har fått tilbake stemmen som høres ut som min egen. Telefonen ringer. GisleKjæreste er såpass i form at han klarer å være amper. Jeg kjører.

Etterpå?
Jeg husker sykepleiere. Og leger. Jeg husker at GisleKjæreste endelig er rolig. Jeg husker at jeg kjørte over vakre Knudeheia om natta. I pøsregn. Jeg husker redsel. Jeg husker sykepleiere som hjalp med å finne en fin løsning til Frøya. Jeg husker lettelsen over å se at Kjæresten min ble bedre.
Da jeg var trygt installert på SykeHusHotellet kjente jeg at jeg måtte skrive i noe. Jeg kjøpte en liten bok på Narvesen. Der har jeg notert:
Redd.
Ensom.
Usikkerhet.
Sliten.
Lengter hjem.

Håp.
Roligere.

Dagens sykehustrender..

Det er tusen historier å fortelle fra uka på Stavanger Universitets Sykehus. Om tillit. Om kompetanse. Om lommebok på taket. Mange mil på motorveien. Om kjæresten min som er kvitt en diger gallestein. Om takknemlighet. Om meg som har fått øvelse i å være pårørende. Jeg skal fortelle dem etterhvert. Eller aldri.

Stavanger Universitets Sykehus.

Nå? Er vi hjemme. GisleKjæreste tasser rundt. Han spiser frokost. Han ser ut som han pleier. Ingen kan se hvordan siste uka var. Han insistere på å gjøre ting. Vaske opp. Kjøre bil. Jeg ? Kjenner på redsel. For at det skal komme igjen. Jeg vet at jeg må legge Redsel vekk. Jeg må nok øve meg litt på akkurat det. Jeg gleder meg til  Hverdag er helt tilbake. Med Vanlige ting.
Jeg har begynt litt forsiktig. Med å vaske klær…

Sånn er det nå…

Jeg våkner tidlig. Kanskje hverdagen har begynt å lure seg inn? Jeg er jo freelancer. Sånn med tanke på jobb.  Jeg liker iallfall å si det. Egentlig er det MS som bestemmer. Jeg vet det. Sommeren gir meg snill kropp. Kanskje det er varmen? En gang var jeg i Thailand. I februar. Jeg dro ned helt tynn og blåfrossen. Kom hjem nesten tre uker senere. Helt lubben og sunn. Så ut som jeg hadde vært på feriekoloni. Er et varmen? Er det nedsatt aktivitet? Fravær av smerter? Jeg tror det er en kombinasjon. Frøya og jeg begynte dagen i skogen. Jeg i JoggeSkjørt(!) Og joggesko. Frøya i den vanlige,gamle pelskåpa. Den trenger ekstra stell om dagen. Jeg puttet kammen i lomma på JoggeSkjørtet(!). Skogen er stille om morgenen. Vakker og ikke støvete. Jeg jogger litt. Og går litt. Nyter at kroppen virker. Hvisker en stille takk. Jeg har mye å si takk for denne morgenen. Badevannet ligger stille. En hund og en mann på stranda. Frøya foretrekker litt vassing. Bading blir for mye denne stille morgenen. Vi finner en benk. Frøya nyter børstingen. Vi småprater litt. Sola kjennes varm på ryggen. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å jobbe igjen.

Nå? Har jeg spist frokost. Og laget tomatsuppe. Tomatene fra hagen har fantastisk mye smak. Suppa bli sunn og god. Jeg skal finne dusjen. Etterpå er dagen fylt med fine ting. Møte Venninne på Kilden. Høre på vakker musikk og snakke om viktige og ikke så viktige ting. Spise hjemmelaget suppe av hjemmedyrkede tomater sammen med kjæresten min. Spise middag sammen med venninne ikveld. Sånn går dagene. Og de gjør meg sterk. Gir meg glede. Og takknemlighet.
Sånn er det nå.