RislappMinner og DigerAgurk og Ro

Jeg husker at jeg ikke likte søndager. Det var Før. Nå liker jeg søndager Skikkelig godt. Jeg tror nok denne søndagen blir fin. Kolonihagen har åpne porter og  Kafé . Idag skal jeg selge kaffe og vafler. En gang for noe som kjennes som en evighet siden. Jobbet jeg på Kafè. I feriene . Jeg likte det kjempegodt. Ikke så godt at jeg valgte å gjøre det til den ekte jobben min. Men så godt at jeg synes det er hyggelig å hjelpe til når Kolonihagen trenger hjelp på kjøkkenet. Jeg har en rest fra risengrøten. Kanskje ta den med og steke noen rislapper? Det er lenge siden jeg smakte rislapper. Jeg husker sommer og rød saft og shorts. Når jeg tenker på rislapper. Og hagen til Venninne. Med epletrær og litt rar mor som stekte rislapper til oss. De hadde druer i hagen. Og morelltre.Det er dette som eier minnet om rislapper.
Søndagen begynner fint. Jeg har sovet godt. GisleKjæreste sover fremdeles. Ro i BenteBo. SøndagsRo. Planer om rislapper og gode tanker om dagen. Igår fant jeg en agurk i drivhuset. Den ene agurkplanten har oppført seg uvanlig. De siste ukene har jeg bare vært litt hastig innom for å vanne. i har ikke hatt tid til så mye kvalitets-tid sammen. Igår hadde jeg tid. Da oppdaget jeg denne:

Det er en DigerAgurk. Den hadde gjemt seg bak. I kroken. Drukket alt vannet. Jeg har tatt den med hjem. Den er for stor til å spises. Tror jeg. Nå ligger den på benken. Nå får agurkplanten krefter og nok vann til å lage nye agurker. Jeg ba om unnskyldning for manglende omsorg igår. Og lovet at dagene som DrivhusPlanter skal  bli lettere.

Nå?
Skal Frøya og jeg ta morgen-turen.
Håper dagen din blir fin. Og du? Kom innom hagene da vel. Jeg er i kjøkkentjeneste fra tolv til fire. Hvis du er heldig kan du kjøpe rislapper med ekte minner i..

Etterpå: GråtendeGlassmanet.

Jeg er sliten. Idag er jeg sliten. Jeg kjenner at jeg som blir kaldt Klippen. Er en skjelvende glassmanet. Jeg gråter fordi jeg ikke finner øreproppene mine. Jeg gråter fordi jeg har glemt å koke poteter. Jeg gråter fordi Frøya er frekk. Jeg gråter.
Jeg gråter fordi jeg er sliten. Jeg er jo tross alt en som gråter. Det kommer tydelig frem.
Jeg har vært i hagen i dag. Lukt i bed mens GisleKjæreste sitter trygt på veranda og sover. I godstolen. Ikke sola. Jeg ser at han får god hvile. Jeg luker. Hendene mine føler seg hjemme. De vet hva de skal ta. De vet hva som skal få stå. Men jeg luker kjenner at roen kommer. Jeg føler meg ikke som GaleBente som Gråter. Jeg føler meg som Bente. I hagen blir jeg sånn jeg er. Det er den samme Bente som Jobber med ungene på skolen. Hage og Barn er kanskje ikke så forskjellig? De trenger Tid. Ro. Humør. Hvem ville egentlig tomatene mine vært hvis jeg ikke snakket med dem?
Idag er Etterpå. Jeg kjenner at jeg er glad for at jeg ikke er pårørende til Alvorlig syk lenge. Det tar på. Du er en Klippe. Sier noen. Jeg vet at det er sant. Og ikke sant. Ingen er klippe bestandig? Idag er jeg ikke klippe. Idag er Etterpå. Og det gikk fint. Da trenger jeg ikke være Klippen mer.
Idag er jeg ikke Klippe. Jeg er GråtendeGlassmanet. Imorgen? Hvem vet?

Kontroll?

Det er onsdag. RoligOnsdag. Pasienten vil til byen. Klippe håret. Kjøpe dingser. For en uke siden satt jeg skrekkslagen og så på en veldig syk GisleKjæreste. Idag vil han til frisør. Og kjøpe dingser.
Vidunderlig.
Jeg  hiver meg på frisørplaner. Håret mitt kunne hatt godt av å møte en profesjonell. Kort? Kanskje. Jeg skal lene meg tilbake og la frisøren ta kontroll. Ikke lilla. Det gjorde jeg en gang. Da var jeg ung. Ikke rødt heller. Egentlig ikke farging. Ellers kan frisøren overta. Hun vet jo at jeg ikke vil ha permanent? Det prøvde jeg i åttende klasse. Aldri mer permanent! Selv om jeg tror  jeg syntes jeg var fin den gangen.
Å få VanligeDager igjen er godt. Det er fremdeles sommer. Jeg høster gode ting i hagen. Igår fikk jeg luket litt. Kjenner at jeg ikke har lyst til å være for lenge borte. Skjønner at jeg må legge den tanken bort. Imorgen. Sier jeg til meg selv. Imorgen skal jeg slappe av. Jeg forstår at det ikke kommer av seg selv. For en uke siden satt jeg skrekkslagen og så på en alvorlig syk kjæreste.
Jeg liker at vi glemmer fort. Jeg liker at vi husker at noe var vondt,men å ta igjen det vonde er umulig. Jeg husker at jeg var redd. Jeg kan bare tenke meg hvor redd. Ikke føle det. Sånn er vi fint laget.
Nå?
Skal jeg gi frisøren kontroll over håret mitt. Det gror jo tross alt ut igjen.

To uker på sykehus i verdens rikeste land….

Fredag for to ukers siden var jeg i hagen. Jeg drakk vin og skravlet med EldsteSøster. Hun var her på kort visitt helt fra Trøndelagen. Klokka halv elleve sender jeg natta-melding til GisleKjæreste. Han svarer ikke. Jeg tenker at han sover. Klokka 00.26 kommer det en melding. «Skikkelig ille. Spyr og veldig vondt.» Jeg skriver at jeg kommer hjem. Jeg ringer etter drosje. Husker og si at hunden må være med. Hjemme ser jeg at vi skal på legevakta. Jeg ringer og sier at vi kommer. Ny drosjetur.
Sånn begynner to lange uker.
På legevakta er de proffe. Rolige. Han sendes over til sykehuset. Nå er han helt gul. Store smerter.
Resten av historien har dere som ville lese, lest.
Idag er vi hjemme. GisleKjæreste har tre små hull i magen. Kikk-hulls-kirurgi er snertne saker. Jeg husker ikke dagene fra hverandre. Jeg har vært redd. Jeg har aldri trodd at legene ikke har kunnet jobben sin. Sykepleierne har vært fantastiske.
Jeg tror ikke avisa gir oss noen forside:
» Vi har fått fantastisk hjelp»
eller:
» Han ble frisk og sendt hjem smilende etter to uker»
Avisene liker de dårlige historiene. Jeg har ingen. De reddet livet til kjæresten min. Idag snakket vi med Kirurgen som lagde tre hull i magen hans. Hun var glad. Stolt? Jeg hadde lyst til å gi henne en klem. Tusen takk. Sa jeg. Og tok henne i handa. Da husket jeg henne. Fra den første natta. Hun var litt lei seg for at jeg sov i to stoler. Hun beklaget det var så trangt. Dere får et rom imorgen. Sa hun. Det går helt fint. sa jeg. Og mente det.
Vi har vært to uker på sykehus i verdens rikeste land. De har ikke så fine rom. De har ikke god seng til meg. De har ikke en stor meny å velge ut fra,eller masse kanaler på tv.
De har kompetente leger, sykepleiere, fysioterapeuter og en haug med andre folk som er utdannet til å gjøre det de gjør. Hele de syke.
Da vi dro idag var det med mye takknemlighet. Vi skal aldri glemme hvor heldige vi er. Det er lett å se seg blind på alle de som ikke fikk den hjelpa de skulle fått.De får mye plass i mediene. Vi får  bare den ene siden av historien. Den andre siden har taushetsplikt. I alle yrker finnes det folk som ikke gjør jobben sin. Alle gjør feil.
Jeg har lyst til å si hurra helsevesenet. Hurra og tusen takk for alle hjelp.
Nå?
Ligger GisleKjæreste i senga vår hjemme i BenteBo. Han har spist min hjemmelagde kyllingsuppe og kalt meg klippe. Om noen dager er verden Vanlig igjen. Takket være folka på sykehuset .

TakknemligRolig….

Natta har vært lang. Jeg trodde denne dagen skulle bli kjempelang. Jeg sto opp flere ganger i morges. Til slutt satte jeg på en kaffe til. Og kledde meg. Drakk to kopper kaffe. Gikk ut sammen med Frøya. Hele tiden var tankene mine på sykehuset. GisleKjæreste på operasjonsbordet.
Jeg treffer Mamma. På tur i skogen  vår. Vi går sammen. Snakker. Jeg kjenner at jeg snakker for høyt. Jeg ser et rådyr som har badet. Frøya bader også. På veien tilbake ser vi en hel gjeng med bittesmå frosker. De er på vei til vannet sitt.. Vi setter oss inn i bilen. Telefonen ringer.
Det er Anderssen. Sier en stemme jeg ikke kjenner.
Jeg er groggy. Fortsetter han. Operasjonen var en suksess.
Jeg forstår at det er Kjæresten min jeg snakker med. Jeg husker ikke hva vi sa etter dette. Jeg tror ikke det var så mye.
Nå?
Er jeg alene hjemme i BenteBo. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg tror jeg kan besøke pasienten senere. Kanskje jeg skal sove litt. Rydde litt? Jeg kjenner meg rolig. Og takknemlig. TakknemligRolig.
Jeg tenker at ingen vet om bønner hjelper. Eller gode tanker. Ingen vet om de ikke hjelper heller.
Tusen takk for alle bønner og gode tanker. Idag kjennes det som de har lagt som et slør rundt oss.
Jeg vet at i et annet land hadde oppholdet på sykehuset kostet penger. Hadde vi hatt nok? To uker på sykehuset koster ingenting i Norge. Vi betaler jo skatt. Kan du si. Jeg vet at jeg kommer aldri til å betale nok skatt til å dekke inn dette.
Om litt skal jeg besøke Kjæresten min. Det går fint.
Jeg liker operasjoner som er en suksess….Hvis man absolutt må operere..

Operasjon. Lue.Park…

Det er varmt og tørt ute. Badevær. Jeg bader ikke.Ikke idag. Jeg venter. Operasjon er imorgen. Pasienten er friskere enn på lenge. Han vandrer rundt i korridorer. Idag en tur helt ut til noe han kaller park. Jeg er ikke så glad i venting. Jeg begynner å bli sliten. Jeg er redd og trøtt og prøver å være snill. Det er ikke jeg som er syk. Jeg smører tørr hud og kjøper tyggis. Vasker litt klær. Prøver å spise. Vanner litt i hagen. Kjenner en tung trøtthet i kroppen. Sover lenge mellom turene til sykehuset. Idag dro jeg til byen og kjøpte en lue. Den er lilla og det er en fra Romfolket som har strikket den til meg. Hun og søsteren har vært her  lenge.Jeg traff dem i vinter. Nå har SøsterEn reist. Til Romania. SøsterTo er igjen. Hun  sitter i gågata og strikker. Jeg bestilte en lue av SøsterEn på Tirsdag. Idag hentet jeg den fra SøsterTo. Jeg er utrolig glad for at jeg slipper å sitte å strikke på gata i tredve pluss grader. Lua er fin. Passer til meg. Jeg tar meg i å glede meg til høsten.
Vi Opererer imorgen. Sa legen igår. Han stikker fingeren langt  inn i navlen til GisleKjæreste.  Han sier at dette gikk fint og lett. Dette kunne vart i flere måneder og vært skikkelig ille. Jeg tenker at jeg synes ikke det gikk så lett..Jeg husker alvoret i begynnelsen. Jeg krangler ikke. Vi er ikke så prioritert som vi har vært. De er sjeldnere innom. Det tar jeg som et godt tegn. Idag kom det ingen legevisitt. Ingenting å si. Sier Søster. Imorgen operasjon. Faste fra Tolv. Vi nikker voksent. Jeg spør ikke mer operasjon. Jeg Venter bare.
Nå?
Har jeg spist lunch. Tallerken med salat fra egen hage. Litt skinke. Ost og røkt laks. Viktig å spise. Lurt å hvile. Snart starter midt-skiftet. Imorgen er det operasjon. Kanskje dette er over snart? Frøya sier : Nå er nå. Bare det. Så sover hun videre.

Bursdag . Tur ut…

Dagene går inn i hverandre. Likevel er i dag spesiell. Mamma har bursdag. Hun er søt når hun blir Skikkelig glad for en nye MoccaMaster. En veldig tradisjonell kaffetrakter. Jeg mistenker henne for å være gladest for at hun ikke fikk en fancy kaffemaskin. MoccaMaster fikk æresplass på kjøkkenet. Blomstene fra hagen ble godt mottatt. Mamma er stilig i rosa,lett sommerdrakt. Jeg er ikke så stilig,men synes det er fint å være litt utenfor Sirkelen jeg befinner meg i om dagen. Hjemme-Sykehus-Runde med Frøya- Hagen. Når jeg skriver det sånn ser det stort ut. Det er det ikke. Jeg vil helst være på sykehuset. Jeg er innom de andre postene. For å sove. Spise. Vanne hagen. Gi Frøya mulighet til å komme seg på do.
GisleKjæreste er bedre. Ingen feber. Ikke så store smerter. Det rare utslettet etter Penicillin er nesten borte.
Han er en pasient som vandrer i gangene. Du må gå. Sa Fysioterapeut. Hun er Vestfra. Spøker om at jeg må passe på at jeg  får betalt når jeg skifter sengetøy. GisleKjæreste gjør som hun sier. Han tar på klær. Og går. Jeg kjenner at jeg nesten gråter igjen. Aldri har det vært finerer å se Kjæresten min vandre avsted med klær på.
Den tyske legen likner litt på Derrick. Samme ro. Samme autoritet. Legen er kjekkere og yngre selvfølgelig. Han snakker om risiko. Kikkhull. Lite smerter. GisleKjæreste er pigg nok til å spørre relevante spørsmål. Jeg er stille. Jeg er VoksenBente igjen. På ekte. Alt er mye lettere når Pasienten er klar og orientert. Jeg tar meg i å begynne å legge planer for etterpå. Legger tanken bort. Først vente til operasjonen er ferdig. Være tålmodig.
Idag? Har jeg gått to turer i korridorer. Sammen med Kjæresten min. Han husker ikke rom 311. Der var vi første natta. Jeg satte to stoler sammen til en seng. Han er stolt når han kommer seg ned med heisen og ut. Å sitte på benken ved hovedinngangen er fint. Jeg vet at han er sliten.
Jeg har feiret bursdagen til mamma med kake og kaffe på et hyggelig sted i byen. Siden Mamma hadde bursdag kjøpte vi en kjole og en bluse til meg.
Jeg har vannet i hagen. Vi får masse avling. Tomat. Agurk.Paprika.Eple.Plomme. Jordbær som snart er borte igjen. Tre skift på sykehuset gir ikke jordbærplass. Bringebær. Jeg spiser  dem når jeg finner dem.
Dagen idag har vært fin. Imorgen får vi vite om operasjonen skal skje Torsdag eller Fredag. Jeg kjenner raske sting av frykt når jeg må tenke på operasjonen. Den tyske legen sa at det var farligere å la være.
Nå?
Er jeg hjemme en tur. Frøya ligger ved siden av meg i sofa. Akkurat nå er jeg roligere enn på lenge. Frøya sover.

Torsdag…

Mandag. Ingen GallesteinUtdrivelse. Tysk lege. Saklig. Ser sterk ut. Ser skikkelig på meg når han hilser. Spør om jeg er kona. Ja. Sier jeg. Og kjenner at jeg ikke lyver.
Vi må ta ut galleblæra. Sier Legen. Komplikasjoner. Tåler ikke penicillin. Stor mann.
Jeg vil ikke høre. Jeg vil at noen skal komme inn. De skal si at de har funnet en løsning. En pille. Den er dessverre litt stor. Men du kan bare svelge den med vann. Etterpå er alt bra. Inni hodet mitt er disse menneskene med den digre pilla helt levende.
Torsdag. Sier Tyskeren. Ha en fin dag. På torsdag skal du opereres.
Det kommer ingen med StorePilla.
Jeg er så sliten. Sier Mannen min. Jeg klemmer han lenge. Det er ingenting jeg kan si som hjelper.
Nå?
Er jeg i BenteBo. Jeg har vasket opp. Brettet litt klær. Det ligger trøst i å gjøre Vanlige ting. Frøya tror at det er vanlig å få ligge ved siden av meg i sofaen. Jeg synes ikke det er noe som er vanlig.
Jeg venter på Torsdag.
Jeg venter litt på de som skal komme med den digre Pilla også. Jeg kjenner en sær takknemlighet. MS har visst tenkt Gjengen skal holdes i ro om dagen. Enkefrua har gjemt seg i varmen. Frøken Svimmel fniser lavt om kvelden. Fattig Hans synes han får lite Oppmerksomhet. Jeg hvisker at de kan holde seg i ro. Til GisleKjæreste er frisk. Ingen svarer.

Om å ta vare på meg selv….

Søndag byr på prøver som er mye bedre enn fredag.Søndag har med seg Nesten ikke Feber og Paracet til lette smerter. Søndag betyr en Kjæreste som orker å spøke med Sykepleier Elisabeth. Søndag jager Redd bort i en krok. Legen er lettet. Jeg kan se det. Han varsler GallesteinUtdrivelse imorgen. Jeg nikker. Dette går bra. Sier  Sykepleier Elisabeth mens GisleKjæreste er på badet. Jeg gråter.Hun stryker skulderen min noen raske ganger. Jeg tørker fort tårer.Jeg vet at jeg gråter fordi jeg er lettet.
Jeg vet at dette ikke er over. Men denne søndagen er lys og lett og skal får være det.
Jeg tasser til Badevannet. Treffer Venninne. Hun har frukt og salte kjeks og klem og forståelse. Du må ta vare på deg. Sier hun. Jeg vet det. Sier jeg. Jeg kjenner meg sint. Alle sier det. Ta vare på deg. Jeg vet at hvis jeg blir syk. Blir dette enda vanskeligere for GisleKjæreste. Jeg vet at sinnet mitt er urimelig. Jeg tenker på hvor vanskelig det er å være pårørende. Og hvor vanskelig det er å vite hva som kan sies. Vi har så forskjellige behov. Sier Venninne. Jeg vet at hun er har rett.
Jeg har ikke lyst til å snakke om å ta vare på meg. Jeg har lyst til å sitte ved vannet. Se på de andre som  bader. Ikke snakke om SkummelSykdom som er mye mer skummel enn jeg vil tenke på. Denne søndag-formiddagen skal få være lys.
Når jeg går hjemover tar jeg den ulendte stien. Jeg kjenner meg stø på beina.
Jeg har lyst til å si takk for alle gode ønsker fra dere.. Hvem vet? Kanskje de svever over oss og lager magi?

Pankreatitt-Piller?

Kjæresten min ser sånn ut. Kanskje ikke akkurat nå,men vanligvis ser han sånn ut. Jeg trenger å se et bilde av hvordan han ser ut. Egentlig. Legevisitten idag var annerledes.De tok seg tid. Svarte på spørsmål. Snakket om hva dette er som raser i kroppen til GisleKjæreste. Krisen er ikke over. De snakker om at dette kan gå over på noen dager. Og  multiorgansvikt. Herregud. Tenker jeg. Jeg tar inn noe jeg har visst en stund. Dette kan han dø av.
Kjære Gud. Jeg vet ikke om du leser Hm..Eller hører bønner. La han være her.
Jeg drar fra sykehuset. Denne gangen gråter jeg når jeg går. Dette er ikke nytt for deg. Sier jeg høyt til meg selv i bilen. Du leste dette. For noen dager siden.
Jeg drar på butikken. Jeg må spise. jeg må prøve å leve vanlig. Han trenger at jeg er vanlig. Jeg også. Jeg drar hjem. Pakker ting i en bag. Truser. Badehåndkle som ikke ser sykehus ut. Neglesaks. Jeg prøver å sette meg inn i hva han kan ønske seg. At sykdommen blir borte. Det greier jeg ikke. Det finnes ikke medisiner mot dette. Sier legen. Jeg forstår ikke. Hvorfor ikke? Vil jeg rope. Dere må finne en pille som fikser dette. Hva er det som er galt med dere som  ikke kan fikse en betennelse?  Jeg roper ikke. Det hjelper ikke. Medisinen finnes ikke.
Jeg vet at han ønsker seg at jeg er glad og trygg. Jeg prøver å finne GladeTryggeBlikket i speilet. Finner det ikke. Han vil kanskje ha en spennende bok? Jeg har kjøpt nye øretelefoner. Han kan se på Netflix når han orker. Spotify byr på musikk. Jeg må huske å ikke mase. Mas er fryktelig hvis man er syk.
Radio synger at Livet ikke er det verste vi har. Det er jeg enig i. Derfor vil jeg at noen skal finne en pille som fikser dette.
Jeg drikker kaffe. Ser på klokka og tenker at jeg snart kan dra på sykehuset igjen. Sånn går dagene. Frøya og jeg. Og sykehuset. Og GisleKjæreste som skal blir frisk.
Imorgen er det Søndag. Da skal jeg begynne å gjøre ting som står på lista over ting jeg kan gjøre imorgen.